Staten har lovet 58 milliarder kroner i støtte til to havvindprosjekter. Samtidig stemte Stortinget over et forslag som kan stoppe hele satsingen. Fiskere, naturvernere og kystkommuner spør hvem som egentlig bestemmer.

58 milliarder kroner. Det er summen av støtterammene for Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord til sammen. 23 milliarder til det første, 35 milliarder til det andre. Pengene skal gå fra statskassen til private utbyggere som i retur lover strøm. Men regnestykket går ikke opp for alle.

Europower har anslått at dersom alle tre felt på Utsira Nord bygges ut, med en samlet kapasitet på 1 500 MW, kan totalkostnaden ende på 250 milliarder kroner. Det er et tall som får selv tilhengere av havvind til å stusse.

To modeller, samme problem

For Sørlige Nordsjø II valgte regjeringen en en-stegsmodell. Areal og støtte ble tildelt samtidig. Vinneren ble den som bød lavest kraftpris i en tosidig differansekontrakt med staten. Ventyr vant. Kontrakten ble signert for to år siden, og lovnaden var klar: store mengder ny kraft, direkte inn i det dyreste strømprisområdet i Norge.

Siden den gang har prisene steget, og det kommer stadig mer urovekkende nyheter fra Ventyr. Hva som skjer dersom prosjektet ikke blir gjennomført, er et spørsmål mange stiller seg nå.

For Utsira Nord valgte departementet en annen vei. En to-stegsmodell der steg én var en kvalitativ konkurranse om prosjektområde, uten pris som kriterium. Steg to, konkurransen om statsstøtte, kommer først etter gjennomført konsekvensutredning. Da utlysningen kom i mars 2023, meldte 12-15 konsortier sin interesse. Da konkurransen ble lyst ut på nytt i mai 2025, var tallet fem. Av disse oppfylte to ikke kvalifikasjonskravene. Et tredje selskap trakk seg og viste til høy risiko ved å investere ressurser i et prosjekt der kun én av tre aktører ville lykkes.

Til slutt sto to igjen: Utsira Nord Havvind DA og Harald Hårfagre AS.

Offshore Norge, som representerer leverandørindustrien, mener erfaringen viser at to-stegsmodellen er for risikabel. Organisasjonen anbefaler at fremtidige tildelinger bruker en-stegsmodell, der prosjekt og støtte tildeles i én prosess. De peker også på at differansekontrakter uten støttetak, eller med tilstrekkelig høyt tak, er den foretrukne støttemekanismen.

Et flertall på én stemme

I juni 2026 vedtok Stortinget med 51 mot 50 stemmer et representantforslag fra Høyre. Regjeringen må legge frem en ekstern kvalitetssikring, en samfunnsøkonomisk analyse og en vurdering av teknologiutviklingspotensialet for støtteprogrammet for flytende havvind. Fristen er første halvdel av 2027.

– Kvalitetssikringen skal være ferdig senest i første halvdel av 2027. Det forsinker derfor ikke prosjektet, hevder tilhengere av utbyggingen, og viser til at støtte først skal tildeles tidligst i 2028/2029.

Men motstanderne ser det annerledes. De mener at dersom en utredning viser at prosjektet er dårligere enn antatt, må det kunne stoppes. Argumentet mot å gripe inn nå er at konkurransen mellom de to konsortiene allerede er i gang.

Fiskere og fugler betaler prisen

Havvind påvirker sjøøkosystemer, fiskeri og næringer langs kysten. I byggefasen kan støy fra pæling og installasjonsoperasjoner påvirke marine pattedyr og fisk. Etter ferdigstillelse kan fundamenter skape nye habitater, men de kan også endre bunnforhold og migrasjonsruter.

Fiskerinæringen ser på havvind med skepsis. Tap av fiskeområder og potensielle endringer i fiskebestander er kjernen i motstanden. Løsninger som kompenserende soner og økonomisk kompensasjon er foreslått, men fiskerne mener dialogen kommer for sent. Tidlig involvering i kartlegging og lokasjonsvalg reduserer konfliktnivået, heter det i faglige vurderinger. Likevel opplever mange at kartene allerede er tegnet når de blir invitert til bordet. I konsekvensutredningene skal fugleliv og verneområder kartlegges. Naturverninteresser fokuserer på sårbare arter og habitater. Når verneomsyn og energiplan kolliderer, må myndigheter vurdere avveininger. I praksis betyr det at noen arter og noen næringer taper.

Noen kommuner ser for seg regionale næringsklynger, andre ser en industri som kommer utenfra, tar areal og forsvinner igjen når anleggsfasen er over. Lokale samfunn er delt. Nye arbeidsplasser trekker i én retning, endringer i kystlandskapet og reiseliv i en annen.

Hvem tar regningen når noe går galt?

Spørsmålet som henger over hele satsingen er enkelt: hvem bærer risikoen? I en tosidig differansekontrakt betaler staten når strømprisen er lav, og mottar tilbakebetaling når den er høy. Men med et støttetak på 23 milliarder for SØN II og 35 milliarder for Utsira Nord, er det skattebetalerne som står igjen med tapet dersom kostnadene løper løpsk eller prosjektene aldri blir ferdige.

Offshore Norge advarer mot at støttetaket settes for lavt. Dersom utvikler ikke kan terminere kontrakten når taket er nådd og deretter skaffe seg prissikring i markedet, øker risikoen for at prosjektet aldri blir gjennomført. Da sitter staten igjen med et halvt prosjekt og en halv regning.

58 milliarder kroner er allerede bevilget. Stortinget har gitt Energidepartementet fullmakt. Spørsmålet er ikke lenger om pengene finnes på papiret. Spørsmålet er hvem som sitter igjen med regningen når virkeligheten ikke matcher kontraktene.