135 fartøyer. 80-90 selskaper. Det er hele den norske havflåten i dag, og den står for over 70 prosent av fangstverdien. Om strukturen fortsetter i samme retning, trengs ikke engang 100 båter.

Tallene kommer fra en gjennomgang som Norsk Fisk publiserer i august 2026, og de bekrefter en utvikling som Riksrevisjonen allerede dokumenterte for flere år siden: eierskapet til de norske fiskerikvotene konsentreres i et tempo som få hadde sett for seg da strukturkvoteordningene ble innført.

I 2004 eide de ti største selskapene i torsketrål fartøy med tillatelser som utgjorde litt over 24 prosent av gruppekvoten. I 2018 var tallet 80 prosent. I konvensjonell havfiskeflåte skjedde nesten det samme: fra 22 prosent til over 73 prosent. Det viser Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet.

Strukturkvoteordningen: slik fungerte den

Ordningen var enkel i prinsippet. En reder kjøper et annet fartøy og får overført kvoten til sitt eget. Fartøyet som selges, tas ut av flåten. Målet var færre båter, bedre lønnsomhet, mindre overkapasitet.

Problemet er at ordningen aldri ble designet med en øvre grense for hvor mye én eier kunne samle. Kvotetakene ble hevet. Eierkonsentrasjonsgrensene ble hevet. I torsketrål gikk grensen fra 10,2 til 13,6 prosent av gruppekvoten. I konvensjonell havfiskeflåte fra 10 til 15 prosent. I ringnot fra 5 til 6,5 prosent.

I 2015 ble det i tillegg tillatt å selge fisketillatelser uten at fartøyet fulgte med. To år senere ble fylkesbindingen erstattet av en landsdelsbinding. En kjøper i Tromsø kunne nå kjøpe kvoter fra en fisker i Finnmark uten å flytte båten.

– Fiskekvoter er en del av fellesskapets ressurser og skal i utgangspunktet ikke være et spekulasjonsobjekt, slår NRK fast i sin gravende gjennomgang «Kvotekuppet», publisert i mars 2026. Likevel viser deres analyse av Fiskeridirektoratets seddelbase at myndighetene har tillatt nettopp spekulasjon.

Kystsamfunnene tømmes

Riksrevisjonen peker på at en lokalt forankret fiskeflåte med variert eierskap legger til rette for at høstingen av marine ressurser kommer kystbefolkningen til gode. Spredt eierskap er ønskelig for å oppnå de politiske målene for sektoren. Konsentrasjon fører til mindre konkurranse og høyere etableringsbarrierer.

For fartøy under 11 meter er sammenhengen klar: kommuner som har mistet kvoteandel, har også fått færre landinger av fersk torsk, viser Riksrevisjonens analyse. Færre landinger betyr mindre aktivitet på mottaket, færre arbeidsplasser, mindre grunnlag for bosetting.

Kvotene har fått stor økonomisk verdi. Strukturkvoteordningene har gjort det mulig å samle flere tillatelser på ett fartøy, og det betyr at langt færre fiskere deler de økte verdiene. En fisker som selger seg ut, får inntektene. En fisker som vil inn, møter en pris som stadig færre kan betale.

Bærekraft som argument for konsentrasjon

Fiskeridirektoratet la i mars 2026 fram et høringsnotat med forslag til ny forskrift om fiskeritillatelser, kvotetak og fordeling av strukturgevinst. Bakgrunnen er at de første tidsbegrensede strukturkvotene i kyst- og havfiskeflåten utløper 31. desember 2026.

Regjeringens kvotemelding, Meld. St. 7 (2023-2024) «Folk, fisk og fellesskap», lover forutsigbarhet og rettferdig fordeling. Men i praksis har argumentet om bærekraft blitt brukt til å rettferdiggjøre større fartøyer og færre eiere. Logikken er at færre, mer effektive båter gir lavere utslipp per kilo fisk.

Fiskejuss.no beskriver det slik: de siste 30 årene har myndighetene regulert fiskeri mot mer lukket fiske, noe som har ført til færre fartøy og bedre inntjening. Staten fungerer som «market maker» i kvotemarkedet. Premisset er at fiskeressursene tilhører fellesskapet, men høstingen skjer gjennom aktører med historiske rettigheter.

Det er en formulering som rommer en selvmotsigelse. Hvis ressursene tilhører fellesskapet, hvorfor ender verdiene hos 80-90 selskaper?

Norsk Fisk regner på det: om alle flåtegrupper strukturerer maksimalt i forhold til kvotetakene, trenger Norge ikke engang 100 fartøyer i havflåten. Da er spørsmålet ikke lenger om bærekraft. Da er spørsmålet hvem som skal bo langs kysten.