Arbeiderpartiet har mistet over 5 000 medlemmer på ett år. Samtidig krymper tilliten blant LOs tillitsvalgte, og Fellesforbundet står uten plass i sentralstyret for første gang på seksti år. Spørsmålet er ikke lenger om partiet har et organisatorisk problem. Spørsmålet er hvor dypt det går.

43 952 betalende medlemmer. Det er fasiten for Arbeiderpartiet etter 2024. Ned fra 49 042 året før. Partisekretær Kjersti Stenseng kaller det «et krevende år» og lover å snu trenden. Men tallene forteller en historie som strekker seg lenger tilbake enn ett dårlig år. På det meste, i 1950, hadde partiet over 200 000 medlemmer. Siden har det gått jevnt nedover, med en viss stabilisering rundt 50 000 de siste tjue årene. Nå er også den stabiliseringen brutt.

Tillitsvalgte vandrer

Fafo-undersøkelsen blant LOs tillitsvalgte fra høsten 2025 gir et bilde som burde uroe partiledelsen. Bare 16 prosent av de tillitsvalgte er medlem i Arbeiderpartiet. Blant dem som ikke er partimedlemmer, svarer 30 prosent at de likevel føler en spesiell tilhørighet til Ap. Til sammen er det litt over én av tre. Det er færre enn for to år siden.

Samtidig vokser tilhørigheten til SV og Rødt. 5 prosent av de tillitsvalgte er medlem i hvert av disse partiene, og andelen som opplever tilhørighet dit, har økt siden 2023.

Kristian Tangen i LO forsøker å dempe alvoret.

– Det viser at samarbeidet med Arbeiderpartiet fortsatt står sterkt, selv om det er en svak nedgang, skriver han i en e-post til LO-Aktuelt.

Men han legger til en setning som rommer mer enn den gir inntrykk av: «For partiet bør det være en påminnelse om viktigheten av å være ute og lytte til våre tillitsvalgte som er lyttepostene på arbeidsplassene.»

Gapet mellom topp og golv

Undersøkelsen avdekker et skille som sjelden blir diskutert åpent. Blant plasstillitsvalgte, altså folk som står på gulvet i hverdagen, er bare 13 prosent medlem i Ap. På regionalt og sentralt nivå er andelen 28 prosent. Mer enn dobbelt så høy.

Det betyr at båndet mellom partiet og fagbevegelsen i stadig større grad bæres av folk i verv, ikke av arbeidsfolk flest. LO-kongressen vedtok i 2025 å gi 20 millioner kroner i valgkampstøtte til Ap, mot 6 millioner til SV og 1,5 millioner hver til Senterpartiet og Rødt. Pengene flyter fortsatt. Men engasjementet nedenfra tynnes ut.

At Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor, nå står uten fast representant i Aps sentralstyre, forsterker inntrykket. Én trakk seg, to tok ikke gjenvalg. Resultatet er at verken LO-lederen eller lederne i Fellesforbundet og Fagforbundet sitter i partiets øverste organ mellom landsmøter. Det har ikke skjedd på seksti år. Fellesforbundet krever nå en nødløsning før landsmøtet i 2027.

Nye velgere, gammel base

Likevel er ikke bildet entydig dystert. Sammenlignet med søsterpartier i Europa holder Ap seg oppe. En analyse basert på Den europeiske samfunnsundersøkelsen viser at omtrent 60 prosent av Aps velgere er fagorganiserte, i et land der halvparten av velgerne er organisert. Det er en struktur for mobilisering som partier som nederlandske PvdA bare kan drømme om.

Partiet har også klart å holde på høyt utdannede velgere. Andelen med høyere utdanning blant Aps velgere har økt fra rundt 30 til nesten 45 prosent over tjue år. Andelen profesjonelle har gått fra 17 til 35 prosent. Offentlig ansatte er fortsatt lojale.

Men det er nettopp her problemet ligger. Partiet har blitt et parti for organiserte, utdannede og offentlig ansatte. Hva skjer med dem som ikke passer inn i den profilen? Velgere i privat sektor uten fagorganisering, i distrikter der Ap en gang var dominerende, i yrkesgrupper der partiet tradisjonelt hentet sin styrke?

Distriktsløftet på papiret

Arbeiderpartiet har svart med et distriktsløft som partiet selv kaller det største siden 1970-tallet. 60 tiltak. Lokale nærtjenestesentre. Desentralisert utdanning. Mer politi. Kraftig satsing på industri basert på skog, matproduksjon og fisk.

Jonas Gahr Støre presenterer det som et oppgjør med sju års økende forskjeller. Stein-Erik Lauvås, kommunalpolitisk talsperson, snakker om jobb nær der folk bor, utdanning nær der folk bor, politi og ambulanse der folk bor.

Ordene er riktige. Spørsmålet er om organisasjonen som skal levere dem, er sterk nok. Et parti som mister 5 000 medlemmer i året, som har svakere tillit blant egne tillitsvalgte enn for to år siden, og som mangler sin viktigste forbundsleder i sentralstyret, har et gjennomføringsproblem.

LOs Kristian Tangen sier at de tillitsvalgte er «LOs viktigste bindeledd til arbeidsplassene» og at de skal spille en viktig rolle i mobiliseringen fram mot kommunevalget. Det er riktig. Men bindeleddet slites. Og et bindeledd som slites, ryker til slutt.