Nesten 70 prosent av flyktningene som bosettes i nordnorske kommuner, har flyttet videre innen ti år. Nå vil regjeringen stramme inn. Men problemet handler mindre om vilje og mer om penger, busser og lærere.

Tallene fra Fafo er brutale for en landsdel som sliter fra før. Sju av ti flyktninger som får sin første kommune i Nord-Norge, er borte innen et tiår er gått. De drar sørover, til Østlandet, til større byer, til steder der det finnes jobber og folk som snakker samme språk.

For kommunene som tok imot dem, betyr det at integreringstilskuddet på fem år var en investering som aldri ga avkastning.

– Vi som kommune har ikke råd til å gjøre en dårlig integreringsjobb. Vi må ta vare på alle som kommer og blir bosatt i en kommune fordi de er en ressurs, sier Birger Holand (Sp), ordfører i Kvæfjord.

Han snakker om en kommune som har gjort det meste rett etter boka. Likevel reiser folk.

Fem år med penger, så ingenting

Systemet fungerer slik: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet inngår avtale med en kommune om bosetting. Kommunen får et integreringstilskudd som skal dekke merutgifter til bosetting, kvalifisering og integrering i fem år. Flyktningen får rett til introduksjonsprogram og introduksjonsstønad.

Etter fem år er det slutt. Da følger det ikke lenger midler med personen. Flytter vedkommende til en annen kommune, må den nye kommunen ta imot uten ekstra tilskudd.

Sarpsborg-ordfører Magnus Arnesen (H) har beskrevet konsekvensene: sekundærflyktninger kommer etter fem år, trenger kommunale tjenester, og kommunen har bare standard tilbud å gi. Presset på skoler, helsestasjoner og sosialkontor øker.

På Sandesundsveien barneskole i Sarpsborg har rektor Paal Olav Lislerud barn fra 46 ulike land. Mange av dem er sekundærflyktninger. Når over halvparten sliter med norsk, blir hver skoledag en kamp om ressurser som ikke finnes.

Bussen går én gang om dagen

Fafo-rapporten peker på én faktor som går igjen: tilgang til jobb. I en liten nordnorsk kommune med dårlig kollektivtilbud hjelper det lite at nabokommunen har ledige stillinger. Hvis bussen går én gang om dagen og ikke korresponderer med skiftordninger, er jobben i praksis utilgjengelig.

Norskopplæringa er en annen flaskehals. Bare 30-35 prosent av kommunene tilbyr norskundervisning på kveldstid, i helger, på praksisplassen eller digitalt. For en flyktning som har fått en jobb på dagtid, finnes det ofte ikke noe tilbud som passer.

En kartlegging viste at rundt 70 prosent av ukrainske flyktninger ikke hadde tilbud om norskopplæring på arbeidsplassen.

Regjeringens egen integreringsmelding innrømmer at kommunene organiserer tilbudene ulikt, og at samarbeidet mellom kommune og Nav varierer kraftig. Noen steder får deltakerne en fast programrådgiver som koordinerer alt. Andre steder er det fragmentert og tilfeldig.

Regjeringen vil utrede flytteforbud

Arbeids- og inkluderingsministeren har nå bedt om å få utredet to tiltak. Det ene er å knytte sosialhjelp til bosted i opprinnelig bosettingskommune. Det andre er å kreve selvforsørgelse for å få flytte etter fem år.

Professor Marius Emberland ved Handelshøyskolen BI har på oppdrag fra departementet vurdert det juridiske handlingsrommet. Konklusjonen er at staten kan regulere flytting i større grad enn i dag.

– Vi har et ganske stort handlingsrom for å regulere flytting og tiltak som kan begrense sekundærflytting, sier Stenseng.

Men ikke alle er overbevist om at et forbud er veien å gå. SVs Kirsti Bergstø peker på at flere av dem som flytter, faktisk går opp i inntekt og klarer seg bedre etterpå.

– Jeg savner nye tall fra regjeringen som kan dokumentere at dette er et helt annerledes mønster enn tidligere, sier hun.

Spørsmålet ingen stiller

Kvæfjord-ordfører Holand tror løsningen ligger i arbeid, ikke i forbud. Aure, som Fafo-rapporten siterer, sier det samme: få folk i jobb, så blir de.

Men da må det finnes jobber å få. Og veien dit går gjennom norskopplæring som faktisk er tilgjengelig, gjennom kollektivtilbud som fungerer, og gjennom kommuner som har kapasitet til å følge opp.

Et flytteforbud kan holde folk på plass. Det kan ikke gi dem en grunn til å bli.