ESA godtar ikke at Norge vant innleiesaken i tingretten. Samtidig blokkerer Stortinget EUs energipakke, og LO krangler seg imellom om hele avtalen skal diskuteres. EØS-avtalen er ikke lenger en stille teknisk ordning. Den er politikk.

Oslo tingrett ga regjeringen fullt medhold: det nye innleieregelverket er innenfor EØS-reglene. Dommen burde ha avsluttet saken. Det gjorde den ikke.

– Vi er trygge på at vi har rett, sier arbeidsminister Kjersti Stenseng til Altinget.

Likevel fortsetter EFTAs overvåkingsorgan ESA å presse på. Nei til EU kaller det et forsøk på å overstyre norsk rett. Spørsmålet om hvem som bestemmer i norsk arbeidsliv, er ikke lenger en juridisk detalj. Det er en maktkamp.

Energipakken som splittet Stortinget

I juni vedtok Stortinget tre av direktivene i EUs fjerde energipakke. Fem rettsakter gjenstår. Flertall for å innføre dem finnes ikke. Flertall for å bruke vetoretten finnes heller ikke.

Resultatet er en politisk stillstand som ingen vil ta ansvar for.

Senterpartiet, SV og Rødt krever veto mot hele pakken. Fremskrittspartiet støtter dem i det. Arbeiderpartiet har erklært at de ikke vil innføre resten i kommende periode, men nekter å bruke reservasjonsretten formelt.

– Arbeiderpartiet har erklært at de ikke vil innføre det som gjenstår av energipakken i kommende periode, bekrefter jurist og utredningsleder Morten Harper i Nei til EU.

Han peker på at EØS-avtalen har et handlingsrom som varierer etter type regelverk. Forordninger skal innføres ordrett og gir lite rom. Direktiver gir landene større frihet i gjennomføringen. Gråsoner i regelverket åpner for nasjonale tolkninger.

Problemet er at handlingsrommet nesten aldri brukes.

Kritiske råvarer og presset nedenfra

En sak med mindre oppmerksomhet enn energipakkene, men minst like sprengkraft, er EUs forordning om kritiske råvarer. Den er utformet etter EUs behov for mineralressurser. Blir et prosjekt klassifisert som strategisk av EU, legges det press på nasjonale myndigheter om å godta gjennomføring.

Forordningen fastsetter korte tidsfrister for behandling av strategiske prosjekter. Det rammer lokaldemokratiet, urfolksrettigheter og naturhensyn direkte.

På borgerlig side vil alle partiene innføre forordningen. Senterpartiet, SV og Rødt vil bruke vetoretten. Arbeiderpartiet og MDG vil ikke.

– Hvorvidt forordningen blir stanset, vet vi likevel ikke før etter eventuelle regjeringsforhandlinger, sier Harper.

LO-forbund advarer mot sin egen debatt

Fagbevegelsen er ikke enig med seg selv. Styrke, et av LOs største forbund med medlemmer i olje, gass og industri, advarer mot å åpne en debatt om EU-medlemskap.

– En debatt om medlemskap i EU nå kan sette hele EØS-avtalen i spill, sier Styrke-leder Frode Alfheim til Dagsavisen.

Han mener norske industriarbeidsplasser er fullstendig avhengige av avtalen. Å skape uro rundt den uten et reelt alternativ på bordet, kaller han uansvarlig.

– Jeg vil slåss for EØS-avtalen helt til jeg ser et annet alternativ som er klart, og som man kan gå rett inn i, sier Alfheim.

Bakgrunnen er at YS har tatt initiativ til en medlemskapsdebatt i LO. Alfheim mener det er å skyte seg selv i foten. En ny nei-avstemning ville i praksis undergrave hele avtalegrunnlaget for norsk industri, argumenterer han.

Samtidig har flere LO-forbund vedtatt kritiske uttalelser om nettopp EØS-avtalens virkning på arbeidslivet. Innleiesaken er det tydeligste eksempelet. Allmenngjøringsinstituttet, som skal sørge for at utenlandske arbeidere får samme lønn og vilkår som norske, har gjentatte ganger kommet i konflikt med EØS-regelverket.

Avtalen knaker i sammenføyningene

Utenriksminister Espen Barth Eide gjorde det klart i vårens redegjørelse til Stortinget at EØS-avtalen står overfor store utfordringer. Blant dem: Island kan stemme ja til å forhandle om EU-medlemskap allerede i august.

Ifølge Barth Eide kan islandsk EU-medlemskap være en realitet i 2030. Konsekvensene for EØS ville da være så store at det er uansvarlig ikke å ta høyde for det.

For EU spiller det liten rolle om svakhetene ved dagens avtale fikses gjennom en revisjon eller erstattes med en bilateral avtale etter sveitsisk modell. Begge veier bærer i samme retning: direkte virkning, skjerpede forpliktelser til oppdatering med nytt EU-regelverk, myndighetsoverføring til EU-byråer og EU-domstolen som øverste domsmyndighet.

Norge har aldri brukt reservasjonsretten. Aldri. Vetoretten som så mange partier nå snakker om, er et verktøy som har ligget urørt i avtalens historie.

Spørsmålet er ikke lenger om EØS-avtalen er under press. Det er om det norske handlingsrommet noensinne var reelt, eller bare en setning i en avtaletekst som ingen turte å teste.