Miljødirektoratets eget veikart tar ikke Norge i mål for 2030. Gapet er på 11,6 millioner tonn, og løsningen som skisseres er å kjøpe seg fri hos andre europeiske land. Oljebransjen har samtidig skrotet sitt eget halveringsmål.

Tallene er klare. Norske klimagassutslipp ligger på om lag 45 millioner tonn i året, en reduksjon på 13 prosent siden 1990. Det høres ut som en begynnelse. Det er det ikke. Ikke i nærheten av hva klimaloven og avtalen med EU krever.

Miljødirektoratet publiserer årlig rapporten «Klimatiltak i Norge», et faglig veikart som skal vise politikerne veien mot 2030-målet. I årets utgave, publisert i februar 2026, står det svart på hvitt at selv om alle utredede tiltak gjennomføres, blir de samlede utslippene 11,6 millioner tonn over budsjettet. Norge må bruke EUs fleksibilitetsmekanismer og kjøpe utslippsenheter fra andre land. Direktoratet skriver selv at det er «stor usikkerhet knyttet til tilgang og pris» på slike enheter.

Med andre ord: staten foreslår å droppe kuttene hjemme og betale noen andre for å gjøre jobben.

Oljebransjen gir opp

Konkraft, som samler arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger i olje- og gassnæringen, la fram sin årlige statusrapport i 2026. Budskapet er brutalt i sin enkelhet: målet om 50 prosents utslippskutt innen 2030 er skrotet. Næringen anslår at halvering tidligst kan nås i 2035, fem år senere enn Stortinget har pålagt.

– Det er ikke mulig å nå 50-prosentmålet uten disse elektrifiseringsprosjektene, sier klima- og miljødirektør Benedicte Solaas i Offshore Norge til Dagens Næringsliv.

Hun sikter til flere planlagte elektrifiseringsprosjekter som er lagt i skuffen. Begrunnelsen: for dyre, for vanskelige, og politisk uforutsigbare. Kraft fra land har i flere år vært det viktigste virkemiddelet for å kutte utslipp fra sokkelen, men prosjekt etter prosjekt har blitt lagt bort.

Siden 2005 har næringen kuttet rundt 20 prosent av sine utslipp. Det gjenstår like mye til. Og nå sier bransjen selv at den ikke klarer det i tide.

Stortinget fjernet målet

I 2026 vedtok Stortinget å oppheve målet om at Norge skal være klimanøytralt fra 2030. Klimaministeren kalte det synd. Frp håpet det markerte starten på en ny linje i norsk klimapolitikk.

Vedtaket ble lagt merke til internasjonalt. Det er ikke rart. Norge har i årevis profilert seg som en klimaleder, samtidig som petroleumssektoren alene kan slippe ut 6,5 millioner tonn klimagasser i 2050 dersom klimatiltak ikke prioriteres der. Det tallet kommer fra Miljødirektoratets egen analyse.

85 prosent av utslippene i petroleumssektoren skyldes forbrenning av naturgass i turbiner som forsyner installasjoner med energi. Løsningen finnes: elektrifisering med kraft fra land, gasskraftverk med karbonfangst, eller havvind. Teknologien er ikke ukjent. Den er bare ikke blitt innført.

Regjeringens egen regnestykke

Regjeringens klimastatus og -plan for 2026 beregner en samlet utslippseffekt på 8,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2026-2030. Det største bidraget kommer fra økte omsetningskrav for biodrivstoff (3,3 mill. tonn) og opptrapping av klima- og miljøavgifter (2,3 mill. tonn). Målrettede satsinger mot veitrafikk gir 1,0 mill. tonn, sjøfart 0,7 mill. tonn.

Legg merke til hva som mangler. Målrettede satsinger mot bygg og anlegg gir null. Null tonn. Ingenting.

Og selv med alle disse tallene lagt sammen, dekker ikke regjeringens egen plan gapet som Miljødirektoratet peker på. 8,8 millioner tonn i kutt mot et underskudd på 11,6 millioner tonn. Matematikken går ikke opp.

Hvem betaler for utsettelsen

Ikke-kvotepliktig sektor, transport, landbruk og småindustri, er statens eget ansvar. Her ligger forpliktelsene direkte på norske myndigheter, ikke på enkeltbedrifter. Det var dette skillet Stortinget la til grunn da klimaloven ble vedtatt i 2017.

Når Miljødirektoratet nå foreslår kvotekjøp i stedet for innenlandske kutt, er det en ansvarsforskyvning. Pengene går til andre lands tiltak. Norske utslipp fortsetter. Og prisen på kvoter er alt annet enn sikker.

Miljødirektoratets analyse for 2050 viser at det er mulig med 93 prosent kutt sammenlignet med 1990. Men det forutsetter kraftige grep i alle sektorer, og det forutsetter at omstillingen starter nå. Ikke i 2035. Ikke når teknologien blir billigere. Nå.

– Vi må ta i bruk og videreutvikle løsningene vi allerede har hvis Norge skal omstilles innen 2050, sier miljødirektør Hilde Singsaas.

Utslippene fra nedbygging av natur alene utgjør 1,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året. Jordbrukets utslipp fra drøvtyggere kan reduseres dersom kostholdet legges om i tråd med de nasjonale kostrådene. Transportsektoren er bundet av utskiftningstakten på kjøretøy, skip og maskiner.

Ingen av disse sektorene kan vente på at noen andre skal kjøpe kvotene for dem.