Befolkningsundersøkelsen sier at antall problemspillere i Norge har blitt halvert på tre år. Samtidig øker henvendelsene til Hjelpelinjen. Noe stemmer ikke, og forklaringen er viktigere enn tallene selv.

774 henvendelser logget Hjelpelinjen for spilleavhengige i 2024. Det er en oppgang fra 756 året før, og det andre året på rad med økning. Samtidig viser den offisielle befolkningsundersøkelsen fra Universitetet i Bergen at andelen problemspillere falt fra 1,4 prosent i 2019 til 0,6 prosent i 2022. Fra 55 000 personer ned til 22 000.

Hvordan kan begge deler være sant?

Svaret ligger i hva tallene faktisk måler. Befolkningsundersøkelsen kartlegger hvor mange som har et problem. Hjelpelinjen teller hvem som tar kontakt. Det er to helt forskjellige ting, og forskjellen mellom dem forteller noe om hvorvidt folk i det hele tatt vet at hjelp finnes.

Kasino dominerer

Av de 439 førstegangssamtalene om pengespill i 2024 hadde 64 prosent kasinospill på nett som hovedproblem. Oddsspill kom på andreplass med 13 prosent. Resten fordeler seg på poker, bingo, hestespill og ulike former for tallspill.

Det er utenlandske nettkasinoer som dominerer blant dem som ringer. 62 prosent av dem med kasinoproblemer oppgir et utenlandsk nettkasino som kilde. I en fjerdedel av samtalene nevnes både Norsk Tipping og et utenlandsk aktør.

Kjønnsfordelingen er skjev. 84 prosent av dem som omtales med pengespillproblemer er menn. Snittalderen for dem med pengespillproblemer er 36,5 år. For dem med dataspillproblemer er den 20,3 år, og der ringer pårørende i 83 prosent av tilfellene.

Spillavhengighet Norge rapporterer en enda kraftigere økning. Fra 2023 til 2024 gikk førstegangshenvendelsene deres opp med 26,2 prosent, fra 937 til 1 119. 642 av henvendelsene kom fra spillere selv, 355 fra pårørende. Organisasjonen inkluderer også henvendelser fra folk som vil ha utestengingsprogramvare og kontakter fra stands, noe Hjelpelinjen ikke gjør. Metodene er ikke direkte sammenlignbare, men retningen er den samme.

Behandlingstilbudet henger ikke med

Stortinget behandlet i 2024 et representantforslag om spilleavhengighet. Der pekes det på et behandlingsapparat med store geografiske forskjeller, mangelfull oversikt over tilgjengelige tilbud og lav kapasitet i fjernbehandling.

– Det er et stort behov for økt kapasitet for fjernbehandlingstilbud og andre digitale lavterskeltilbud, heter det i forslaget, som ble fremmet med bakgrunn i innspill fra Spillavhengighet Norge, Blå Kors og Hjelpelinjen.

Forslaget ble vedtatt. Regjeringen ble bedt om å sørge for en oppdatert oversikt over behandlingstilbud og om å øke kapasiteten i digitale lavterskeltilbud, uavhengig av hvor i landet den spilleavhengige bor.

Om det har skjedd noe konkret siden vedtaket, er vanskeligere å svare på. Lotteritilsynet publiserer årlig statistikk fra Hjelpelinjen, men noen systematisk kartlegging av ventetider i spesialisthelsetjenesten for spilleavhengige finnes ikke offentlig tilgjengelig.

Regulering virker, men ikke alene

Forskerne bak befolkningsundersøkelsen trekker fram fire grep som har bidratt til nedgangen i problemspill: reklameforbud, betalingsforbud, gjeldsregister og ny pengespillov. Det er politikk som har fungert.

Men 22 000 problemspillere er fortsatt 22 000 for mange. Og tallet sier ingenting om mørketallene, om dem som aldri ringer noen steder. Hjelpelinjen svarer på 87 prosent av anropene i åpningstiden. Det er bra. Men det betyr også at 13 prosent ikke får svar.

Spillavhengighet Norge melder om økt pågang og behov for gode lavterskeltilbud. Blå Kors driver i dag Hjelpelinjen og fjernbasert behandling på oppdrag fra Lotteritilsynet. Kapasiteten der er ikke offentliggjort i detalj.

En ting er sikkert: når befolkningsundersøkelsen viser færre problemspillere samtidig som hjelpetelefonene ringer oftere, er det ikke en motsigelse. Det er et tegn på at flere vet at de kan be om hjelp. Det er bra. Men det forplikter også. Et behandlingstilbud som ikke finnes der folk bor, er ikke et tilbud.