5,14 milliarder kroner. Det er hva problemspill koster det norske samfunnet hvert år, ifølge Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning ved Universitetet i Bergen. Likevel er verktøyet som skal stoppe pengestrømmen til uregulerte spillselskaper, langt mindre presist enn lovgiverne legger opp til.

Siden 1. Januar 2023 har den nye pengespilloven og tilhørende forskrift vært i kraft. Forbudet mot betalingsformidling er ikke nytt. Det har eksistert i over et tiår. Men den nye forskriften skjerper bankenes plikter på en måte som tidligere har vært uklar.

Loven sier «er kjent med»

Paragraf 96 i pengespilloven er kjernen i systemet. Den pålegger foretak som yter betalingstjenester i Norge å stanse transaksjoner de er kjent med at utgjør innskudd til eller utbetaling fra pengespill uten norsk tillatelse. Det er formuleringen «er kjent med» som bærer tyngden.

Tidligere kunne banker i praksis lene seg på at Lotteritilsynet måtte fatte et enkeltvedtak med pålegg før de trengte å handle. Nå gjelder plikten uavhengig av vedtak. Banken må selv undersøke og stanse. Forskriften lister opp typetilfeller: transaksjoner merket med brukerstedskode for pengespill, kunder som selv opplyser om spilling, pålegg fra tilsynet, og bankens egne undersøkelser. Listen er ikke uttømmende.

Lotteritilsynet presiserer i sitt informasjonsbrev fra 2023 at opplistingen ikke er fullstendig. Det betyr at bankene ikke kan gjemme seg bak at en bestemt situasjon ikke står nevnt.

Tilsynskjeden er todelt

Lotteritilsynet har ansvaret for å identifisere ulovlige spillselskaper og fatte vedtak om stans. Finanstilsynet har ansvar for å kontrollere at bankene faktisk etterlever reglene. I praksis betyr det at Lotteritilsynet peker på hvem som skal blokkeres, mens Finanstilsynet følger opp om bankene gjør jobben sin.

Lotteritilsynet har fattet vedtak med pålegg om stans rettet mot de største ulovlige aktørene i det norske markedet. Selskapene bak Unibet og Betsson har fått slike vedtak, og enkelte har som følge av dette fjernet norsk språk fra spillsidene sine og i stor grad avsluttet markedsføring rettet mot Norge. Tilsynet jobber også med å innføre DNS-blokkering av nettsider som tilbyr pengespill uten tillatelse, et tiltak som krever nytt regelverk.

En spørreundersøkelse Lotteritilsynet gjennomførte sommeren 2022 blant norske banker, viser et blandet bilde. Rundt halvparten oppgir å ha god oversikt over pengespilltransaksjoner. Omtrent like mange har stor tro på effekten av forbudet. For rundt to av tre banker er oppfølgingen en del av bankens risikovurdering.

Det er ikke imponerende tall for et forbud som har vært på plass i over ti år.

Banken må handle selv

Finansklagenemnda har i flere avgjørelser slått fast at bankens plikt ikke opphører fordi kunden selv fjerner sperretiltak. I én sak hadde en kvinne erkjent at hun brukte betalingskortet til spill uten norsk tillatelse og bedt banken om hjelp til å stoppe det. Banken hadde ikke satt i verk effektive tiltak. Nemnda konkluderte med at banken burde ha sperret kortet fullstendig, senest etter at kunden opphevet en regionsperre.

Lotteritilsynet har selv uttalt at de vet at banker i enkelte tilfeller velger å sperre nettbanktilgang uten kundens samtykke eller avslutte kundeforholdet. Tilsynet har ikke myndighet til å gi konkrete føringer om dette, men viser til Finansklagenemndas avgjørelser og Finanstilsynet for videre veiledning.

Menneskene bak tallene

Forskningen fra Universitetet i Bergen viser at kostnadene ved problemspill ikke bare er økonomiske. I 2019 ble 51 selvmord i Norge estimert å være knyttet til problemspill. 470 personer oppsøkte helsehjelp etter selvmordsforsøk. De immaterielle kostnadene, målt som nedsatt livskvalitet for spillere og pårørende, utgjør 37 prosent av totalkostnaden.

Hjelpelinjen og Spillavhengighet Norge er blant tilbudene som Lotteritilsynet viser til i sitt informasjonsbrev. Bankene skal henvise kunder til disse tilbudene når de oppdager problemspill.

Likevel gjenstår spørsmålet om hvor mange transaksjoner som faktisk stanses. Lotteritilsynet kan kreve opplysninger om kontonummer, brukerstedskode, Merchant ID og transaksjonsvolum fra bankene. Men tilsynet kan ikke kreve personopplysninger knyttet til enkelttransaksjoner. Det gir et bilde av volum, men ikke av hvor mange enkeltpersoner som rammes eller hjelpes.

Forbudet er et grovt virkemiddel mot et problem som koster liv. Banken som sitter med transaksjonskodene, er den som avgjør om virkemiddelet faktisk treffer.